På mandag var jeg og så film. En jeg gruet meg for å se, men som jeg følte jeg måtte se. Jeg har vel nevnt det tidigere, jeg har en jødisk venninne, født i en DP-leir et sted i Europa, hun kom som «erstatningsjøde», sammen med sine foreldre. Hun forble enebarn.
Tittelen på filmen er: «Night will fall.»
Tittelen skriver seg fra en setning som ble lest i 1945-utgaven av filmen. «Unless the world learns the lessons this picture teach, night will fall.
Filmen baserer seg på en film fra 1945 om tyske konsentrasjonsleirer. De allierte sendte filmfotografer med troppene. Og de hadde klar beskjed: Dokumenter! Og vi får være med når portene åpnes i ulike leirer. Vi ser at dignitærer fra byene i nærheten måtte se ved selvsyn, hva riktes politikk hadde stilt i stand. Vi ser bybefolkningen komme, med smil om munn før de entrer leiren, ikke fullt så smilende når det ser døde i tusenvis, stablet som ved. Vi ser døde som blir trukket frem til store fellesgraver (av dem som en gang var herrer i leirene. Det gjorde godt å se at Kramer, leirkommandanten i Dachau, måtte bale med sin brøde. Døde mennesker.) Vi ser de nestendøde være så svake og utmattet at de ikke klarer å spise. Det er en kontrast mellom «utenfor» og «innenfor» som er påtagelig. Og hvordan de som bodde kloss inntil disse leirene «ikke visste» er fortsatt et mysterium, for meg.
Vi så et lite glimt fra Auschwitz, sovjetiske styrker hadde nok kamerafolk, men de var ikke med da leirportene ble åpnet. Så de kom tilbake senere og filmet. Det var oppklarende for mitt vedkommende. Jeg (kanskje du også?) har sett film av «Mengeles tvillinger» som føres frem mellom to rader av piggtråd. Jeg har alltid undret meg over hva nonnen gjorde der. Ewa Kor fortalte at hun og søsteren var de eneste som fortsatt bare hadde «stripedrakten» og ble satt fremst. Mange av de øvrige fikk «stripedrakten» over klærne de hadde på seg.
Eisenhover sa: «La kamera gå, få med alt, om ikke lenge er det noen som vil si: «Dette hendte ikke. Det var ikke så ille, det er bare propaganda fra de seirende.» Og det skjedde jo og skjer fortsatt.
Det er ikke dukker eller statister som filmes. Men mennesker som det tredje riket hadde sendt til konsentrasjonsleirer fordi de ikke passet inn i nazifortellingen. Det er politiske fanger, fra mange land, som pustet ut for siste gang, der. Det er dem som ble satt i leir for sin seksuelle legnings skyld, det var alminnelige forbryter (skjønt de hadde bedre vilkår enn de fleste) , det var Jehovas vitner, fagforeningsmedlemmer, og så videre. Jøder, sigøynere (roma) var i absolutt mindretall i de leirene engelskmennene og amerikanerne frigjorde. De som skulle drepes, enten med en gang eller etter at siste rest av arbeidskraft var utnyttet, ble sendt østover. Auschwitzkomplekset var både arbeidsleir og tilintetgjørelsesleir. En avdeling var Birkenau, (utvelgelse og gassing), en annen avdeling var Monowitz-Buna, arbeid til døde. Rene tilintetgjørelsesleire lå også i øst. Sobibor, Majdanek, Treblinka, Chelmno var leire hvor ingen fange skulle overleve.
70 år tok det, fra kameraene stilnet til filmen ble ferdigstilt. Politisk spill gjorde det slik. Den opprinnelige filme (fra 1945) har opptak gjort av krigsfotografer, som deltok på alliert side. Sidney Bernstein, som arbeidet for britiske myndigheter, klippet filmen i samarbeid med Alfred Hitchkock, men den ble aldri helt ferdigstil og vist.
En del av materialet ble brukt i rettsakene i Nürnberg.
